Aktivitet ved demens: hva som virkelig gjør godt i hverdagen

Personer med demens ønsker å være til nytte. Dette vedvarer, selv om mye annet går tapt. Ønsket om å bidra og ikke bare sitte uvirksom gjennom dagen, hører til det å være menneske — det forsvinner ikke med diagnosen.

Pårørende spør seg ofte: Hva kan jeg fortsatt gjøre sammen med henne? Hva gjør ham godt, hva blir for mye for ham? Denne veilederen gir svar med enkle ord.

Det handler om å gjøre noe, ikke om resultatet

Dette er den viktigste setningen om dette temaet. Om servietten til slutt er brettet helt rett, spiller ingen rolle. Det viktige er at noen har gjort noe, og samtidig hadde følelsen av at det var til nytte.

Derfor er en felles aktivitet nesten alltid bedre enn et aktiviseringstilbud som åpenbart bare er til for å holde dem i gang. Mange personer med demens merker forskjellen og takker nei til det som føles som et program.

Spør livet, ikke hukommelsen

Den beste veiviseren er personens egen historie. Hva likte dette mennesket å gjøre før? Hva var yrket hans, hva var hjemmet hennes?

• Den som likte å lage mat, kan rense grønnsaker, røre i deig eller smake til maten.
• Den som var glad i hagen, kan vanne blomster, luke ugress eller sortere frøposer.
• Den som har jobbet med håndverk, kan sortere skruer, pusse en planke eller olje et hengsel.
• Den som har sunget mye, synger ofte fortsatt med, selv om det å snakke for lengst har blitt vanskelig.

Slike aktiviteter er kjente. De krever ingen ny læring, men henter frem noe som sitter dypt.

Hverdagen er det beste programmet

Det ligger mer aktivitet i husholdningen enn i noe spill. Brette håndklær, sortere bestikk, samle sammen klesvask, dekke bordet, tørke støv, rydde på plass matvarer.

To ting utgjør forskjellen:

• Sammen i stedet for alene. Å sitte ved siden av hverandre ved bordet og gjøre det samme, er halve effekten.
• Små skritt. Én ting om gangen, forklart med en kort setning av gangen. Ikke tre instruksjoner på én gang.

Hvis noe ikke blir gjort helt riktig, la det være. Du kan rette på det senere når den andre ikke er til stede. Å korrigere tar bort akkurat det som var poenget.

Det som går gjennom sansene

Når språk og hukommelse svikter, gjenstår sansene. De er ofte den enkleste inngangsporten:

• Musikk. Sanger fra ungdomstiden blir ofte fortsatt gjenkjent og sunget med på. Spill av det som pleide å gå hjemme før.
• Lukt. Ferskt brød, kaffe, såpe, blomster, kanel. Lukter vekker minner raskere enn ord.
• Berøring. Holde hender, en håndmassasje med krem, et varmt teppe.
• Bilder. Se på gamle bilder og la dem fortelle. Ikke spør om hvem som er på bildet — bare lytt til det som kommer.

Bevegelse hører med

Bevegelse gjør godt for kropp og humør, og hjelper på søvnen. En spasertur rundt samme kvartal, hver dag til samme tid, er bedre enn en stor utflukt hver fjerde uke. Å danse til kjent musikk, sittegymnastikk eller å gå i trapper sammen teller også.

Hva som vanligvis ikke fungerer

• Utspørring. "Husker du hva dette heter?" skaper press og fører ofte til at de trekker seg unna. Fortell heller selv: "Det var jo den gangen ved sjøen."
• Spill med regler. Klassiske brettspill blir fort overveldende fordi de krever at man husker regler i hodet.
• For mye på en gang. Støy, mange mennesker, en travel dag. Færre inntrykk er nesten alltid bedre.
• Barnesaker. Materiell som åpenbart er laget for barn, oppleves som en fornærmelse. Voksne ting i en enkel form er det riktige.

Når det ikke fungerer

Det vil være dager der ingenting blir tatt imot. Det er ikke et nederlag, og ikke et tegn på at du gjør noe feil. Dagsformen svinger mye, og om morgenen er det ofte lettere å få til ting enn om kvelden.

Avbryt da uten å mase, og prøv igjen senere eller i morgen. Det å bare sitte rolig sammen har også en verdi.

For pårørende

Aktivisering er ikke en oppgave du må bære alene. Tre ting hjelper i hverdagen:

• Faste tider. Et fast holdepunkt i løpet av dagen gir trygghet — spaserturen etter lunsj, musikkstunden på ettermiddagen. Påminnelser og gjentakende avtaler på telefonen gjør at du slipper å huske på alt.
• Fordele oppgavene. Skriv ned hva som gjør godt, og del det med andre — søsken, naboer, alle som kommer regelmessig på besøk. Da slipper alle å finne ut av hva som fungerer på egen hånd.
• Egne pauser. Den som selv er utslitt, har ikke lenger tålmodighet. Det er menneskelig, ikke et nederlag.

---

Dette innlegget gir generelle råd for hverdagen og erstatter ikke medisinsk eller pleiefaglig veiledning. Ved sterk uro, aggresjon oder plutselige endringer i atferd, vennligst ta kontakt med behandlende lege.